Derfor er jeg surrogatmor

Jeg gjør det ikke for pengene, jeg gjør det av kjærlighet.

Jeg er en amerikansk dame som var surrogatmor for et norsk par i 2008. Vi har holdt god kontakt siden fødselen, og gjennom dem, Facebook og Google translate har jeg fulgt den norske debatten om surrogati. Det jeg har lest opprører meg. Særlig er det ille at mange mener mye om de kvinnene som er surrogatmødre, men ingen synes å noen gang ha snakket med en.

Både i USA og India er det frivillig om man vil være surrogatmor. I India er det nok likevel oftere slik at den sosioøkonomiske virkeligheten for de lavere kastene ikke tilbyr jobber eller bærekraftig inntekt, noe som gjør surrogati til det eneste alternativet for mange kvinner og deres familier. Slik er det ikke USA.

I USA må surrogaten og hennes familie være selvforsynt og ikke avhengig av noen form for offentlig støtte. Surrogatbyråene gjennomfører bakgrunnssjekker av kredittverdighet og av eventuelle kriminelle rulleblad på både surrogaten og hennes ektefelle for å sikre at de har betalt sine skatter og ikke er i noen form for inkassosituasjon. Med andre ord kan du ikke leve i fattigdom eller være fattig dersom du vil bli surrogat. I USA får både surrogaten og hennes ektefelle rådgivning og gjennomgår flere timers psykologiske tester for å sørge for at de tilregnelige og inngår avtalen av fri vilje.

I debatten er det blitt påpekt at surrogatmødre oftere får tvillinger, noe som kan gjøre svangerskapet mer risikabelt. Vi får kompensert ekstra for tvillingsvangerskap fordi en baby kan fødes naturlig, mens tvillinger ofte blir født ved keisersnitt. Det er også risiko for mulige komplikasjoner, som å miste reproduktive organer hvis noe går galt. Så er det risikoen for død. Ja, vi risikerer livene våre som surrogater for å gi andre mennesker babyer. Vi gjør det av kjærlighet, ikke for penger. Det kan ikke settes en pris på et liv, verken mitt eller ditt.

Les mer på Dagbladet.no